John-Arild sin kampanje

I rollene:
Mothalam Darkrunner (Kenneth) Litt tyv, litt poffpulverkastar og en god del krigar, men ingen veit særlig godt ka han e for nokka bortsett fra at han e av den sorten som tar seg best ut i mørke.
Illisar Windspear (Tom) Aasimar paladin med Jøtul-rustning og tohandssverd. Han har ett eller annet i mot drager, og kan godt tenke seg å slå en ihjel ved en god anledning.
Jadetesant (Tor-Ivar "Skvatt") Orkisk krigar som også har Jøtul-rustning og tohandssverd. Er grusomt sterk og forferdelig god til å slå ihjel det meste.
Ildskjegg (Svein-Erik) Dvergisk prest som strøk på nærkampeksamen, og den klokeste av de tapre heltene.

Nå glemte heltene å ta med seg en skald til å lage sanger om dådene sine, men den orkiske skalden Armvridd gjengir her heltenes siste bragder etter beste evne:

Illisar Windspear hadde hørt så sagt, at en liten gruppe gjæve menn hadde beseiret en drage som var større enn en hest i en gammel ruin utenfor den lille landsbyen Hommlet. Han var derfor interessert i å se om det var flere drager i området å kveste. Presten Ildskjegg som var med ham hadde også fått med seg at mystiske prester hadde brukt samme ruin som skjulested, og fant dette langt mer interessant.

Dette landområdet hadde to ganger tidligere vært plaget av en mektig sekt som tilbad demoniske elementer som ut fra sitt tempel hadde sendt stormer, flom, jordskjelv og ildebranner over landene rundt. Basert på viten om at prester og gnoller ofte kom og hentet forsyninger i den utrivelige landsbyen Rastor, og at de kom fra en kjerrevei oppover mot det gamle vulkanfjellet i nærheten, bestemte heltene seg for å gå oppover denne for å tilegne seg litt mer viten.

På vei opp kom de over tre grupper med døde folk og gnoller. Illisar tenkte en stund over dette, og fortalte de andre at han trodde de hadde blitt drept. Dette syntes trolig, og heltene slo seg til ro med denne forklaringen. Veien ledet opp til en dør inn i selve fjellet. Utenfor sto et esel med forsyninger, og flere lik lå på bakken. Mothalam fant spor på bakken av en liten gruppe individer, og sa til de andre at han trodde noen hadde laget dem. Også dette fant heltene sannsynlig.

Da de så kom inn fjelldøra, fant de mange lik. Det var åpenbart at noen hadde vært her før dem. Jadetesant kviknet til blant dem. Så langt hadde han bare tasset taust etter, men nå begynte han å lage lyder. "Hnngh!!!" Ildskjegg snakket litt til ham, og fortalte de andre at det var akkurat som om han forsto ham. De andre syntes dette var fint og flott, og fulgte etter Jadetesant mens han slo ned dører og løp inn en gang røverene som hadde kommet før dem åpenbart ikke hadde vært innom. Her fant de en gnoll, og alle heltene ble så glade at de drepte den i en fei. Så støtte de på en fæl edderkopp som med ett var der, bet fælt, og så forsvant i tomme luften før de fikk summet seg og slått den ihjel. Da den for tredje gang dukket opp fra ingenting, bet orken, og forsvant igjen, skjønte heltene at denne var det nok best å springe ifra.

Som sagt, så gjort, og heltene løp til de fant en vogn som sto på skinner i et rom. Det var en gammel malmvogn. Denne fulgte de nedover. To ganger stoppet de opp for å undersøke sidegangene. Der møtte de både øgler som kunne gjøre folk til stein, og ormer som badet i lava. Men det var dårlig med skatter å finne så heltene bestemte seg for å kjøre med vogna nedover malmsporet. Nå stopper vi ikke før vi ser noe mer interessant, sa Ildskjegg. Hnngh! og noen flere lyder bifallet Jadetesant og de andre var også enige. Men vogna gikk bare fortere og fortere. Da Ildskjegg prøvde å bremse, knakk hendelen, og vogna suste nedover de trange gruvegangene. Så kom de til en stor hule, og sporet forsvant under dem. Susende gjennom lufta hoppet både Illisar, Jadetesant og Ildskjegg av, og landet hardt på steingrunnen nær en ettin. Mothalam klarte å hoppe inn i et hull i fjellet på motsatt side av hula før vogna small inn i fjellveggen like under. De drepte kjempen og fortsatte innover til fots.

I en hule lenger inne, fant de en blå drage, stor som en hest, som de drepte. I samme hula svevde også en liten pyramide over gulvet. Denne tok Mothalem, men den var forferdelig glatt og han mistet den i gulvet. Da den knuste, dukket det opp en rød demon med etsende skinn. Denne var det Illisar som fikk æren av å kveite. Når heltene tenkte over hva de hadde opplevd, hadde de 27050xp og følte egentlig at de burde ha blitt tatt av dage under vognkræsjen.

Nice sammendrag. Tok meg friheta til å legge inn noen avsnitt for å gjøre det litt mer lettlest

Den orkiske skalden Armvridd fortsetter her fortellingen om heltene som tok seg inn i Stalagosfjellet for å finne det onde templet. Han var en samtidig med orken Jadetesant som var en av heltene som deltok på eventyret, så det festes stor lit til det han skriver. Det er dog kjent at Jadetesant ikke var den med best hukommelse blant orker. Snarere tvert om, men gode andrehåndsberetninger mer enn fyller ut det som skjedde den gangen.

Bare dagen etter at Jadetesant, Mothalam, Ildskjegg og Illisar tok seg inn i fjellet, som den andre banden av helter, har nok en samling helter fra nærområdet fått høre om det onde templet. Uvitende om de to andre bandene, bestemmer hobgoblin munken, Saltuk Kurma (Jim), menneskebarden Haer'dalis (Joakim), halv-vampyren Slogfræs (Ole), Tyven Covan (Tvedt) og übermensch paladinen Oh-Holy-Knight (Tommy) seg for å driste seg inn i fjellet på jakt etter ondskap og skatter.

Motivasjonen er den beste, men hovedporten inn er lukket og barrikadert fra innsiden. Heltene møter vakter som ikke vil slippe dem inn. Disse stikker de i øynene med sverd gjennom pileskårene ved inngangsporten så de dør på flekken av skadene. Munken Saltuk, noen ganger referert til som Saltkuk, slår hull i porten og Oh-Holy-Knight rammer inn porten med sin veldige kraft. Mens de holder på med all dreping og ødelegging, våkner Jadetesant opp fra søvn han har pådratt seg. Allerede inne i fjellet, og borte fra vennene sine, som han kan ha forlatt i søvne, bestemmer han seg for å gå etter lyden, da dette er veldig fristende. Den siste av vaktene fra inngangen som stakk av, kommer her løpende mot Jadetesant, som ikke nøler med å kveite laus på stakkaren med sverdet sitt. De andre heltene som nå har kommet seg inn, kjenner igjen en helt når de ser ham, og inviterer Jadetesant til å bli med dem på eventyr.

Heltene vandrer nå sørover fra hovedinngangen og passerer områder Jadetesant alt har klarert med de andre heltene. Men de går videre og dreper flere troll og kjemper underveis. Best husker de møtet med et jordelement som ga dem har kamp mens hulen rundt dem holdt på å rase sammen, og ferden gjennom en sopphule hvor noen av dem var levende og angrep dem. Der møtte de også en vandød med skjelettkropp og tarmer som angrep dem. Etter å ha slått ihjel to kjemper til, må Saltuk og Covan stoppe å knyte skoene sine, så heltene fortsetter uten dem.

Slogfræs kontrollerer dørene og dirker opp låsene der det trenges, og de gjenværende heltene møter nå den hardeste motstanden så langt i eventyret. Etter å ha drept nok en kjempe, kommer de til et dinosaurbur. De to dyrene der lager forferdelig spetakkel når de ser heltene, og Slogfræs og Oh-Holy-Knight dreper dem. De blir så angrepet av to trollkyndige som kaster en ildkule og edderkoppnett på dem. De skades fælt og plages noe, men Jadetesant står nær, og dreper dem nesten alene. Så fra mange retninger kommer det troll, kjemper, en demonisk halvogre, gnoller, orker, jerver og til slutt to gjenferd. Kampene er harde, og Slogfræs faller tidlig, dødelig såret. Først når gjenferdene kommer, stryker han til slutt med etter en uheldig avgjørelse.

Etter kampene har heltene befridd en halfling dame som kaller seg Deskrita, eller noe i den retning. De finner mange skatter og en steindverg heltene bestemmer seg for å terge uten noen grunn som helst. Her sovner dessverre fortelleren, men historien fortsetter når han våkner.

Får en følelse av Discworld vs. Conan the Barbarian her. Keep it coming.

Sist sluttet vi av når heltene fant et ensomt steingolem i dvergeform. Orken Jadetesant, paladinen Oh-Holy-Knight og trubaduren Haer'dalis går dristige til kamp. Det er dog tidlig klart at kampen kan bli kort og få et uheldig utfall, etter at golemet har fått levere fra seg et par kraftige kilevinker. Haer'dalis er den kunnskapsrike av heltene, og vet at nær sagt all magi vil feile mot dette monsteret. Han bestemmer seg likevel for å teste ut et sleipt triks og begynner å hømble fram noen ord mens han vifter med fingrene, og vips ramler monsteret overende. "Pass opp, gutta" roper han til de andre. "eg kasta gris der han står! Han kan ikke røyse seg!". Det får likevel gitt fra seg et par slag til, før heltene får slått den i stykker.

På dette tidspunktet ankommer svartalven Dån Quijåte (Ole). Han har hørt lyden av slåssing og har sneket seg nærmere for å om han kan få være med han også. Når heltene ser ham er han svartkledd og klar til kamp, blir de straks vaktsomme. Paladinen Oh-Holy-Knight oppdager fort at den fremmede er ond og bestemmer seg for å drepe ham. Dån Quijåte, som slett ikke anser seg selv som ond, synes dette er en forferdelig dårlig ide, og ber dem pent revurdere den. "Eg visste ikke at eg va ond!" sier han, som sant er. Dån Quijåte klarer å overtale heltene til å la han være med dem, så de fortsetter sammen.

I et rom finner de fire hobgobliner som har gjemt seg inne i en jernvogn. De skyter på heltene med armbrøstene sine når de får sjansen. Det er lite å si om dette møtet. Det gikk som det måtte. Men ikke lenge etter kommer de til en hule med seks orker i. Disse overgir seg fort når de ser hvor mektige heltene er, og har akkurat tilbudt seg å hjelpe heltene når Dån Quijåte dreper en av dem fordi han fikk sånn lyst til det. Etter dette blir de mindre hjelpsomme, men mutrer noe om en dvergegud lengre nede i gangene etter at Jadetesant har blitt høyrøstet til dem.

De går i retningen orkene pekte, men velger en vei i et kryss som leder dem til nok en orkehule. For å spare tid, blir det til at heltene ikke dreper dem, men heller snakker med dem. De er behjelpelige med å bli kvitt heltene i sitt nærvær og viser dem mer enn gjerne veien til dvergetemplet like ved, som må være det heltene ser etter.

Inngangen er sperret av to digre steindører som er forferdelig godt låste. De er likevel ikke noe hinder for Dån Quijåte som stikker fingeren inn i nøkkelhullet og dirker opp låsen med lillefingeren. Dette imponerer de andre heltene stort, og mens Dån Quijåte stopper for å knyte skoene sine "Det vil ikke ta lang tid", går Jadetesant og Oh-Holy-Knight inn først. Der var det dessverre en felle, og golvet gir etter. Oh-Holy-Knight klarer å kaste seg i sikkerhet, men Jadetesant styrter ned i mørket. "Heldigvis kan eg se i mørke" tenker han før han treffer bakken lengre nede og skader seg ytterligere på noen skarpe spyd noen i vanvare har satt pekende oppover. Trubaduren Haer'dalis kaster ned et tau, men Jadetesant har fått nok, og drikker en saft som gjør at han kan klatre som en edderkopp opp av fallgraven. "Eg fant no iallefall en fin stein" tenker han og putter en svartlilla edelstein han fant der nede i bæggen sin.

De befinner seg i en lang gang, med to dører og en trapp i enden. Inn den første døra ser de et firkantet rom med mange dvergestatuer langs veggene. Midt i rommet er det et lite bad hogget ut av en eneste stor edelstein. Oh-Holy-Knight foreslår i urinere i denne, men de andre overbeviser ham til å istedet helle vann i det. Dette gjør Oh-Holy-Knight, men det fyller rommet med en sviende damp som skader ham. De andre tar ingen skade av dette, da de klokelig forlot rommet når Oh-Holy-Knight ikke såg.

Ved den neste døren detoneres en eksploderende felle i det Jadetesant og Oh-Holy-Knight går igjennom den. Haer'dalis sto på trygg avstand, og Dån Quijåte knyttet fortsatt skoene sine. Rommet bakenfor er stort. Veggene er dekket av tepper i blått, svart og sølv, og midt i rommet står en avlang pidestall med 6 glitrende kuler på. Haer'dalis går bort og plukker opp en av dem. De andre heltene ser at trubaduren deres, som før var et menneske, forvandles til en dverg! Øynenes hans blir svarte, og han plukker med seg alle de andre kulene, løper over rommet og blir borte.

Nå er hverken Jadetesant eller Oh-Holy-Knight de skarpsindigste, men de skjønner etter ikke så altfor lang tid at noe er galt, og bestemmer seg for å angripe når dvergen som var kameraten deres blir synlig. En hard kamp bryter ut. Kulene Haer'dalis plukket opp gjør at han kan mane frem magiske hammere som kan slå forferdelig hardt. Han får laget tre slike hammere og sender dem på Jadetesant som blir banket og slått så det lyser. Etter et saftig hakk med sverdet fra en av heltene, kommer med ett Haer'dalis tilbake til seg selv. "Hallais gutta. eg e normal no" prøver han seg med, men Oh-Holy-Knight slår ham likevel ned for sikkerhetsskyld. Jadetesant har fått kraftig juling av hamrene, men ser til sin skrekk at de forsvinner ikke selv om dvergen ble slått ut. En hurtig retrett virker som et livsforlengende tiltak, og Jadetesant bestemmer seg for å iverksette denne fine planen med øyeblikkelig virkning.

Når denne traumatiske hendelsen var overstått var Haer'dalis fortsatt dverg. Han prøvde å bryte magien med sin egen, men feiler og slår seg til ro med det. "Det er kanskje ikke så ille å være dverg likevel" tenker han. Oh-Holy-Knight har i mens fått gruble over møtet med Dån Quijåte som forøvrig fortsatt knyter skoene sine. Han sjekker enda en gang at Dån Quijåte faktiske er ond før han bestemmer seg for å slå ham ihjel. Dån Quijåte var på ingen måte klar for dette, og løper så fort han kan mot det fallgraven Jadetesant datt ner i tidligere. Oh-Holy-Knight rekker likevel å få inn et saftig slag før Dån-Quijåte kommer seg fram til hullet og får hoppet over det. Oh-Holy-Knight innser at han ikke kan følge etter, og går tilbake til Haer'dalis og Jadetesant. Slitne og skadde etter dagens strabaser, finner de en rolig krok og legger seg ned for å hvile.

På natten kommer en gjennomsiktig dverg bort til Jadetesant og prøver å rote rundt i bæggen hans. Oh-Holy-Knight sitter på vakt og går fryktløs til angrep. Han hogger sverdet sitt inn i spøkelset, som svarer med å skrike så fælt at Jadetesant og Haer'dalis som ligger og sover kjenner blodet fryse med en medfølgende trang til å flykte som iverksettes uten sommel mens de fortsatt holder på å våkne. Oh-Holy-Knight slår spøkelset enda et par ganger, og det forsvinner. Etter dette kunne heltene legge seg å hvile nok en gang.

Når de hadde ligget lenge og vel, og kjente seg raske og uthvilte, bestemte heltene seg for å gå opp trappen i enden av gangen. Den ledet inn i et slags tempel. På et stort alter, formet som en ambolt, lå en dvergisk krigshammer. Tvers over rommet sto en diger dverg hogget ut i stein. Denne manglet det ene øyet sitt som måtte være en edelstein av det slaget Jadetesant fant i fallgraven. På golvet foran ambolten lå en diger jerndverg. "Ka det e for slags tempel?? E dem ond???" ville Oh-Holy-Knight vite så fort det lot seg gjøre. Haer'dalis visste at dette templet var tilegnet Torag, en ordentlig og god dvergegud av beste sort, men bestemte seg likevel for å gi Oh-Holy-Knight det svaret som gledet ham mest: "Ja her er dem fælt vonde og vrange. Det er så ille at det er rent uråd å beskrive hvor galt det er." Dette svaret likte Oh-Holy-Knight svært godt. Jadetesant tenkte at han ville putte edelsteinen tilbake i hullet der den engang måtte ha sittet, og gjorde det.

Så reiste jerndvergen seg! Den var enda større og mer fryktinngytende enn steindvergen de bekjempet tidligere, og heltene gikk straks til kamp. Haer'dalis kastet grisemagien sin igjen. Den hadde virket godt sist, og det gjorde den sannelig denne gangen også. Jerndvergen falt på det glatte gulvet, og Oh-Holy-Knight gikk til frontalangrep. Jadetesant tok tak i krigshammeren fra alteret, og angrep fra andre fra andre flanken. På det andre slaget sitt traff han så godt at det lød som et tordenbrak i hallene. Både Oh-Holy-Knight og Jadetesant fikk inn gode slag på monsteret, mens Haer'dalis bidro med moralstyrkende skaldekunst. Med sine siste krampetrekninger klarer jerndvergen her å slå ihjel Jadetesant før de andre klarer å overvinne den.

Nå våger Dån Quijåte seg tilbake til heltene. Oh-Holy-Knight løfter sverdet sitt når han ser ham og sier at "Nå dreper jeg deg, for du er vond!". "Eg visste ikke at eg va ond" svarer Dån Quijåte. "Men om du sir at eg e det, så stemmer det nok. Men gje meg en sjanse, så skal eg bli så god at du skjemmes". Dette likte ikke Oh-Holy-Knight så veldig godt, men om det skulle være sant, så måtte det iallefall skrives ned! "Skriv det på et papir, så det blir sant!" befalte han. "Innen en måned må du være god, om du skal ferdes med oss!". Dette syntes Dån Quijåte var i orden. Når dette var sagt kom heltene på at de kunne kanskje lage et broderskap, en orden av helter, for det var jo tydelig at det kom til å bli en del gjennomtrekk av folk her. Dette falt i god smak, og de satte seg ned for å finne et navn sammen. Etter mange rare forslag, noen så snodige at de kunne ha kommet fra folk som knyter trøyene sine bak, endte det opp med The Order of Tottenschlarv.

Spøkelsesdvergen fra sist natt dukket nå opp under der Jadetesant hadde satt inn det manglende øyet i figuren på veggen. Det pekte mot en hemmelig dør i veggen som ledet ut til frisk luft, og her slutter historien for denne gang.

Dvergen Ildskjegg hadde kommet bort fra de andre heltene og vandret rundt lenge alene. "Det er ingen som tenker på meg" konstaterte han flatt. "Alle andre tenker bare på seg sjøl. Det er bare eg som tenker på meg". Men han hadde funnet en dvergisk rustning som passet, så han følte seg litt tryggere bare for det. Etter å ha gått rundt i hulegangene i flere timer, kom han fram til noen steindører som må ha vært laget av dverger. Disse var vidåpne og ledet inn i en hall. Ildskjegg skjønte at dette måtte føre til et dvergisk tempel, og trådde fort inn, glad for å finne en så fin plass på en så fæl plass. Rett innenfor døråpningen, gikk gulvet etter og åpnet seg. Det var en felle! Kjappe reflekser reddet ham fra å falle ned i mørket, som ikke var så mørkt siden han kunne se i mørke.

Oh-Holy-Knight som var lenger inne hørte lydene, og ropte ut "Kem e det som kommer?". Når Ildskjegg hørte dette, var den første tanken som krysset ham at det kunne være dvergeguden Torag sjøl som snakka til ham! "E..E det du Torag?" spurte han forsiktig tilbake. Så såg han et menneske i skinnende rustning som kastet et tau ned i fallgraven. "Eg står her" prøvde han å forklare denne, som åpenbart ikke hadde det beste mørkesynet. Når Oh-Holy-Knight såg dvergen, skvatt han til og testet dvergen for ondskap. Da denne testen viste seg å være negativ, sliret han sverdet og bestemte seg for ikke å angripe.

Ildskjegg ble nå introdusert for de andre heltene, Haer'dalis og Dån Quijåte, som fortsatt knyttet skoene sine. På golvet her låg orken Jadetesant, som hadde blitt drept i kampen mot jerndvergen. Ildskjegg bestemte at siden dette var et Toragtempel, og han var en prest for denne gode og skikkelige dvergeguden, skulle han brenne sin tidligere kamerat på alteret slik at Torag selv kunne få sjelen, om han ville ha den. "Det ville han sikkert ikke" Tenkte Ildskjegg. For Jadetesant hadde kun vært en temmelig beklopt, simpel og lite religiøs orkekriger, men det ville ta seg fint ut med ild, røyk og flammer så det ble gjort.

De andre heltene aksepterte Ildskjegg i Tottenschlarvordenen sin, og sammen begynte de å utforske templet videre. I et rom innenfor alteret hang en grønn edelsten fra en lang sølvlenke. Når Ildskjegg tok på denne, fikk han vite ting om forfedrene sine, så det gjorde han temmelig lenge. Mens dette skjedde, ankom en alvisk trollmann. Han hadde i flukt fra en drage funnet en åpning i fjellet som førte inn til dvergetemplet, og ble tatt godt imot av heltene etter at Oh-Holy-Knight hadde forsikret seg om at han ikke var vond. Han presenterte seg som Nåhduh (Tor-Ivar) og ble med heltene innover. På et punkt falt en stor steinblokk ned over Ildskjegg og Oh-Holy-Knight. Dette syntes de var fælt urettferdig, men de fant så mye skatter i rommene bakenfor templet, at dette ble fort glemt.

Ildskjegg fant også en hemmelig vei ut av templet, og i veiskillet bakenfor, bestemte heltene seg for å ta den nordlige passasjen. Denne begynte å rase ned over dem, og de måtte løpe. I hula bakenfor fant de en syvhodet hydra som de kjempet mot å drepte. Det var dårlig med skatter å finne, og etter å ha kun funnet en ubrukelig magisk pinne, gikk de videre.

De beveget seg nå i nordlig retning, og foran dem hørte de lyden av orker som hogget i berget og sang. Når de kom nærmere såg de at orkene var slaver og at en stor ogre pisket dem, mens en menneskeprest overvåket dem. Modig angrep heltene. Et mektig jordelement dukket også opp og denne slo godt i fra seg. Presten kastet mye ubrukelige magier på heltene, og kom ingen veier med dette. Ildskjegg ble ikke videre imponert over den andre prestens dårlige taktiske valg. Heltene overvant dem alle til slutt. Nå ville de helst hvile, men bestemte seg for å gå inn i en hule som såg ut som et gravkammer først. Kun en orkewraith prøvde å ta dem, men han var ingen kamp for heltene.

Etter disse strabasene satte heltene seg ned i NåhDuhs tautriksmagitelt for å tenke over det de hadde opplevd, og kjente seg snart uthvilte og 1 level mektigere.